Toget suser forbi Mjøsa og min digitale hverdag fungerer alldeles utmerket. Da jeg for snart 10 år siden pendlet fra Asker til Løten, oppdaget jeg komfort-vognen, nå er den enda bedre med trådløst nett fra NSB.
Rundt meg sitter et blandet utvalg av mennesker, mange høyre-politikere og andre som skal videre inn i Norge å nyte. Telefonen ringer og samtalene går og jeg observerer å skriver, og ikke minst gleder meg og irriterer meg litt.
Hvorfor synes vi det er alright å la alle høre vår del av samtalen ? Jeg tenker alltid at må jeg ta en telefon i det offentlig rom, bør jeg finne meg en krok slik at færrest mulig hører det jeg sier. Akkurat her i komfort-vognen føler jeg meg i nedadgående gruppe av mennesker. Det er utrolig hva jeg kan lytte inn på av event-planlegging og markedsføring av konspeter, fylkes-lag og kommunal-lag og relasjoner mellom politikere på nasjonalt og regionalt plan.
Det bringer meg over på neste tanke tråd, det er selve nominasjonsprosessen til stortingsvalget. Som kjent har jeg luftet en ambisjon om å bli valgt inn på stortinget, fordi jeg håper jeg har en kompetanse som Høyre vil ha glede av. Jeg har en oppriktig tro på Høyre's verdi grunnlag som en bedre styringsmodell for Norge, og gleder meg over oppslutningene. Samtidig er jeg livredd for at dersom vi kommer i posisjon, hvordan skal vi klare å snu det store dyret Norge og møte velgernes forventninger. Bare bi-smaken av utfordringene med Røykenveien i min lille lokale krets gir meg en dyp respekt for hvilken jobb vi har å gjøre.
Det forbauser meg derfor at politikken i så stor grad er et maktspill med lojalitet og ikke en felles jobb om å få frem de beste kandidatene ? Eller kanskje de er de beste ? Og hvem er det som bestemmer hva som er best?
Demokratiet har en grunnleggende god egenskap i den ganske (jeg skriver ganske fordi det er mye korridor og relasjoner) åpne diskusjoner, og dette må vi ikke miste når vi skal få frem de beste. Hva trenger vi for å sette politikken i aksjon? Jeg tenker iallefall følgende egenskaper:
1. Mennesker som har nettverk og relasjoner på tvers av partiet og partiene og har evnet å snakke med nettverket for å få gjennomført en sak
2. Mennesker som har erfaring fra store omstillinger enten på innsiden eller som leverandør til disse
3. Mennesker som forstår samspillet mellom privat og offentlig sektor og kan bruke dette som en drivkraft til endring
4. Mennesker som er digitale
5. Mennesker som elsker mangfold å bruker det for å jobbe frem en visjon
6. Mennesker som er gode på talerstolen
7. Mennesker som er gode på gaten og i dialogen med velgeren
8. Mennesker som er gode i media
9. Mennesker som kan det politiske håndverket
Min frykt er nå at hensynet til parti-boken teller mer enn hva som er det beste for høyre. Så håper jeg at demokratiet igjen viser sin styrke, akkurat slik det gjorde her i Heggedal i kommunal valget hvor velgerne bestemte at vi var mange fra Heggedal som nå jobber aktivt i kommunestyret og ikke de som hadde nominert rekkefølgen på oss.
Rundt meg sitter et blandet utvalg av mennesker, mange høyre-politikere og andre som skal videre inn i Norge å nyte. Telefonen ringer og samtalene går og jeg observerer å skriver, og ikke minst gleder meg og irriterer meg litt.
Hvorfor synes vi det er alright å la alle høre vår del av samtalen ? Jeg tenker alltid at må jeg ta en telefon i det offentlig rom, bør jeg finne meg en krok slik at færrest mulig hører det jeg sier. Akkurat her i komfort-vognen føler jeg meg i nedadgående gruppe av mennesker. Det er utrolig hva jeg kan lytte inn på av event-planlegging og markedsføring av konspeter, fylkes-lag og kommunal-lag og relasjoner mellom politikere på nasjonalt og regionalt plan.
Det bringer meg over på neste tanke tråd, det er selve nominasjonsprosessen til stortingsvalget. Som kjent har jeg luftet en ambisjon om å bli valgt inn på stortinget, fordi jeg håper jeg har en kompetanse som Høyre vil ha glede av. Jeg har en oppriktig tro på Høyre's verdi grunnlag som en bedre styringsmodell for Norge, og gleder meg over oppslutningene. Samtidig er jeg livredd for at dersom vi kommer i posisjon, hvordan skal vi klare å snu det store dyret Norge og møte velgernes forventninger. Bare bi-smaken av utfordringene med Røykenveien i min lille lokale krets gir meg en dyp respekt for hvilken jobb vi har å gjøre.
Det forbauser meg derfor at politikken i så stor grad er et maktspill med lojalitet og ikke en felles jobb om å få frem de beste kandidatene ? Eller kanskje de er de beste ? Og hvem er det som bestemmer hva som er best?
Demokratiet har en grunnleggende god egenskap i den ganske (jeg skriver ganske fordi det er mye korridor og relasjoner) åpne diskusjoner, og dette må vi ikke miste når vi skal få frem de beste. Hva trenger vi for å sette politikken i aksjon? Jeg tenker iallefall følgende egenskaper:
1. Mennesker som har nettverk og relasjoner på tvers av partiet og partiene og har evnet å snakke med nettverket for å få gjennomført en sak
2. Mennesker som har erfaring fra store omstillinger enten på innsiden eller som leverandør til disse
3. Mennesker som forstår samspillet mellom privat og offentlig sektor og kan bruke dette som en drivkraft til endring
4. Mennesker som er digitale
5. Mennesker som elsker mangfold å bruker det for å jobbe frem en visjon
6. Mennesker som er gode på talerstolen
7. Mennesker som er gode på gaten og i dialogen med velgeren
8. Mennesker som er gode i media
9. Mennesker som kan det politiske håndverket
Min frykt er nå at hensynet til parti-boken teller mer enn hva som er det beste for høyre. Så håper jeg at demokratiet igjen viser sin styrke, akkurat slik det gjorde her i Heggedal i kommunal valget hvor velgerne bestemte at vi var mange fra Heggedal som nå jobber aktivt i kommunestyret og ikke de som hadde nominert rekkefølgen på oss.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar